Empanadas og argentinsk rosévin

Argentina er det mest betydelige vinproduserende landet i Sør-Amerika, og har vært en av verdens mest dynamiske vinprodusenter siden slutten av 1990-tallet. Betydelige investeringer i nye vingårdsregioner har i det siste blitt foretatt for å fortsette å øke kvaliteten på argentinske viner. Videre gjøres det betydelig innsats for å bistå i eksporten av argentinske viner. Men hvordan begynte denne vakre historien om argentinsk vin?

Hvordan vinstokker først ankom Argentina

I motsetning til i Nord-Amerika, hvor oppdagelsesreisende og tidlige nybyggere oppdaget rikelig med Vitis Labrusca-druesorter, stolte Sør-Amerika på spanske inntrengere for å plante europeiske vitis vinifera-drueranker.

De første Vitis Vinifera-vinstokkene kom først til Argentina via fire forskjellige ruter:

  • Den første var direkte fra Spania i 1541 da vinstokker antas å ha blitt dyrket, uten stor suksess, på Atlanterhavskysten rundt elveplaten.
  • Et år senere ble frø av tørkede druer spiret som et resultat av en ekspedisjon fra Peru til de nåværende vinområdene rett øst for Andesfjellene.
  • En annen ekspedisjon fra Peru i 1550 importerte også vinstokker til Argentina.
  • Den fjerde og viktigste vinimporten kom fra Chile i 1556, bare to år etter at vintreet ble introdusert til Chiles Central Valley.

Stamfaren til Argentinas Criolla Chica, Californias 'Mission'-druesort og Chiles Pais var sannsynligvis en av de viktigste druetypene som bevisst ble dyrket for vin i Sør-Amerika.

Jesuittmisjonærene og de tidlige nybyggerne

Puente del Inca, Mendoza, Argentina

Selv om Argentina var bebodd både fra øst og vest, oppdaget jesuittmisjonærene de største forholdene for vindyrking ved foten av Andesfjellene. I 1557 ble den første vingården plantet i Santiago del Estero. Mendoza ble grunnlagt i 1561, mens kommersielle vingårder i provinsen San Juan i nord ble etablert mellom 1569 og 1589.

De tidlige immigrantene var i stand til å produsere nok vin til å dekke kravene til en økende befolkning ved å dyktig bruke demninger og vanningskanaler, og de lærte også å produsere vin som tålte lange vogntogsturer til befolkningssentre i øst.

Virkningen av general San Martin

Etter general San Martins frigjøring av Argentina fra spansk kolonimakt på 1820-tallet, var det en enorm tilstrømning av europeisk immigrasjon. Jernbanen mellom Buenos Aires og Mendoza ble fullført i 1885, noe som bidro til viktigheten av vingårdene ved foten av Andesfjellene, og innen 1900 hadde en ny bølge av immigranter, mange fra vinproduserende områder i Italia, Spania og Frankrike, ankommet. De brakte med seg mange nye vinstokker i tillegg til sine egne regionale vindyrkings- og vinproduksjonsferdigheter. Bortsett fra det historiske og nødvendige vanningssystemet, ble den gamle koloniale praksisen raskt forlatt, og grunnlaget for Argentinas massive innenlandske vinindustri ble skapt.

Virkningen av den økonomiske depresjonen på 1920-tallet

En Bodega i Maipu, Argentina

Argentina var verdens åttende rikeste land på 1920-tallet, men den påfølgende økonomiske nedgangen resulterte i en kraftig reduksjon i utenlandske investeringer og en ødeleggende kollaps i eksportprisen på basisproduktene.

Mens jordeierklassene fortsatte å blomstre eller bruke pengene sine i utlandet, var det et økende sinne blant de hovedsakelig rettighetsløse, lavtlønnede bymassene. Da general Juan Domingo Peron tok makten i 1943, appellerte han direkte til arbeiderne, og lovet rask industrialisering, forbedrede arbeidsforhold og organiserte/statskontrollerte fagforeninger.

Argentinas økonomi bedret seg en tid, men på midten av 1950-tallet ble Peron og hans ambisiøse og karismatiske kone Eva kastet ut av militæret. Fra da av har en rekke opportunistiske militærregjeringer kastet landet i en nedadgående spiral.

Det utbredte vinforbruket og det plutselige fallet

Gjennom 1960- og 1970-tallet hadde Argentina blitt fanget i kvelende byråkrati, noe som til slutt ville føre til utbredt korrupsjon og sosial og politisk ustabilitet. Argentina ble stadig mer isolert; på begynnelsen av 1980-tallet nærmet hyperinflasjonen seg 1000 prosent per år, og vinindustrien led av kronisk underinvestering. De fleste dyrkere nøyde seg med å selge billig, rustikk 'Vino de Mesa' til et hjemmemarked med verdens tredje høyeste vinforbruk per innbygger.

Til tross for sine vanskeligheter drakk argentinerne 90 liter vin per hode på slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet, mens Storbritannia drakk omtrent 3 liter per innbygger per år og de amerikanske innbyggerne mye mindre. I 1996 hadde dette tallet falt til 41 liter per innbygger. I 2004 hadde den sunket til 30 liter.

Svaret: premiumviner og eksport

Malbec, den emblematiske røde druen i Argentina

Stilt overfor denne dramatiske nedgangen i innenlandsk forbruk, kombinert med det presserende behovet for å tjene utenlandsk valuta, bestemte mer opplyste produsenter seg for å gå i eksklusivitet og på slutten av 1980-tallet vurderte de seriøst å eksportere, hjulpet av politisk og økonomisk stabilitet som ikke har vært sett på flere tiår. President Menem gjenopplivet bedriftens tillit til Argentinas fremtid i inn- og utland, og oppmuntret til investeringer i en vinindustri der tiden hadde stoppet stille.

Argentina produserte vanligvis godt over 20 millioner hektoliter (omtrent 530 millioner gal. vin) gjennom 1970-tallet, men på begynnelsen av 2000-tallet hadde produksjonen sunket til rundt 12,5 millioner hektoliter. Dette skyldtes delvis en tredje nedgang i totalt areal beplantet med vinstokker, spesielt rødvinsdruer, gjennom 1980-tallet. Til tross for den historiske koblingen mellom kraftige rødviner og fint rødt argentinsk kjøtt, skjedde det et betydelig skifte til hvitvinsdrikking ettersom den voksende middelklassen utviklet sin egen livsstil og smak.

På 1960-tallet ble omtrent 50 000 hektar (rundt 125 000 dekar) av Argentinas mest karakteristiske røde druesort, Malbec, plantet, men uøkonomisk lave priser på Malbec-druer på 1970- og 1980-tallet oppmuntret til en reduksjon av dette arealet til mindre enn 00010 hektar i 1990, akkurat da druesortens potensiale ble tydelig. Argentinas totale vingård falt fra 314 000 hektar (omtrent 775 000 dekar) på begynnelsen av 1980-tallet til 205 000 hektar (omtrent 505 000 dekar) i 1993, takket være et dramatisk vintrekksopplegg, før en ny bølge av plante-orientert kvalitet nesten 50% av alle vinstokker på begynnelsen av det 21. århundre.

Følg meg på mine sosiale medier


Vin er en gourmetskatt, ikke misbruk alkohol!

Ingenting av dette innholdet har blitt sponset

Jeg mottok ingen gaver eller gratis vareprøver som kunne være relatert til denne artikkelen

www.oray-wine.com


nb_NONB